Tingrettsdom om fradragsrett for kompensasjon for forhøyet leie av fast eiendom

Skattyter er et datterselskap av Storebrand ASA. Storebrand ASA leide lokaler av skattyters datterselskap. Morselskapet og datterselskapet til skattyter innledet forhandlinger om forlengelse ved utløpet av opprinnelig leieavtale. Forhandlingene førte ikke frem, da avstanden mellom partene var for stor. For å få til en enighet, ble skattyter og Storebrand ASA enige om at skattyter skulle kompensere differansen mellom det Storebrand ASA var villig til å betale og det datterselskapet krevde, neddiskontert til kr 30m. Senere samme år solgte skattyter aksjene i datterselskapet.

Det viktigste fra dommen

• Spørsmålet i saken var om skattyter fikk fradrag for kompensasjonsbeløpet betalt til Storebrand ASA, jf. skatteloven § 6-24, jf. § 6-1. Etter begge bestemmelser måtte det etter rettens syn foreligge en (i) pådratt (ii) kostnad som har (iii) tilknytning til et inntektserverv. Retten vurderte bare «kostnads»-vilkåret. En ren ombytting av verdier ville ikke medføre en reell reduksjon i skattyters stilling. Siden betalingen av kompensasjonen medførte en tilsvarende verdistigning på aksjene i datterselskapet, forelå det etter rettens syn ingen kostnad.

• Som et tilleggsargument mot å innrømme fradrag, var at en fradragsrett ville ha medført en verdiøkning for skattyter, ved at kostnaden [etter fradrag] ville blitt lavere enn verdiøkningen på aksjene. Fradragsrett ble derfor nektet.

• Tradisjonelt har pådratt kostnad blitt ansett som et vilkår [oppofrelsesvilkåret] og ikke to selvstendige vilkår som tingretten la til grunn. Det er uklart hva tingretten la i kravet om at kostnaden måtte være «pådratt», all den tid oppofrelse ble vurdert i tilknytning til kostnadsbegrepet. Det som kanskje er forvirrende, er at en kostnad er forbruk av ressurser mens en utgift er en betaling for noe. I dagligtale brukes disse begrepene ofte om hverandre. Det kan se ut som Finansdepartementet kanskje gjorde det samme i den tekniske revisjonen i 1999. I skatteloven av 1911 § 44 ble begrepet «utgift» brukt sammen med begrepet «pådratt» og da får pådragelses- eller oppofrelsesvilkåret selvstendig betydning. Dersom kostnad i skatteloven § 6-1 egentlig skal bety utgift, fordi lovendringen ikke skulle medføre noen realitetsendring (Ot.prp. nr. 86 (1997-1998) pkt. 7.6 og særmerknaden der), da gir kostnads-drøftelsen ingen mening. Siden løsningen kan begrunnes i oppofrelsesvilkåret kan resultatet forsvares, selv om drøftelsen ikke helt treffer.

Avgjørelsen kan leses her (krever abonnement).