Rett til feriepenger for feilklassifiserte oppdragstakere

Ferieloven av 29. april 1988 gir arbeidstakere rett til ferie. Loven definerer i § 2 hvem som er arbeidstakere og omfattet av loven. Lovens formål er etter § 1 å sikre at arbeidstaker årlig får feriefritid og feriepenger. Den kan som hovedregel ikke fravikes til skade for arbeidstaker. Feriepenger opptjenes i kalenderåret forut for ferieåret.

Høyesterett tok helt på slutten av 2024 (HR-2024-2368-A) stilling til om tre helsearbeidere som feilaktig hadde vært klassifisert som oppdragstakere (ikke ansatte arbeidstakere, men selvstendig næringsdrivende), hadde krav på feriepenger.

Høyesterett tok utgangspunkt i arbeidsmiljøloven og slo fast at den er ufravikelig, og at det var uten betydning hva arbeidstakerne i avtalen var betegnet som og slik at de var arbeidstakere og omfattet av arbeidsmiljøloven.

Det ble deretter tatt standpunkt til hvilke krav som arbeidstakerne hadde etter ferieloven. Kravene på feriepenger bygget på at feriepengegrunnlaget utgjorde hva de feilaktig klassifiserte oppdragstakerne hadde fakturert av honorar i de aktuelle periodene.

Ferieloven § 11 setter ikke begrensning for akkumulering av feriepenger når ferie blir overført over flere år. Dersom arbeidsforholdet opphører, skal feriepenger utbetales siste lønningsdag for fratreden. Høyesterett uttalte at feriepengekravet som et pengekrav levde side om side med et eventuelt erstatningskrav etter ferieloven § 14 som ikke begrenser retten til å få feriepenger utbetalt når arbeidsgiver har unnlatt å sørge for at arbeidstaker fikk feriefritid og feriepenger i samsvar med ferieloven.

Feriepengenes størrelse ble uavhengig av den form partene hadde valgt, å regne av det honoraret som fremkom av oppdragsavtalene og som ble mottatt, fordi det måtte anses som arbeidsvederlag i ferielovens forstand. Feriepengegrunnlaget skulle ha fremgått av den sammenstillingen etter utløpet av hvert år som imidlertid ikke var sendt som konsekvens av at arbeidstakerne feilaktig var behandlet som næringsdrivende oppdragstakere. Dette ga ikke grunnlag for å dekomponere honorarsatsen og identifisere eventuelle for utgifter som kunne komme til fradrag i feriepengegrunnlaget.

Det ble til slutt tatt standpunkt til om noen deler av kravet på feriepenger kunne være foreldet. Det ble tatt utgangspunkt i at siste ordinære lønningsdag før fratreden var forfallstidspunktet for opptjente feriepenger. Noen grense ved etteroppgjør grunnet feilklassifisering over et tidsrom, ble det ikke dføtet nærmere da det ville være en lovgiveroppgave. Men en arbeidsgiver som er feilklassifisert som oppdragstaker, har ikke hatt muligheter til å gjøre sine rettigheter etter ferieloven gjeldende. I domspremissen foreligger det uttalelse om at indirekte er det av EU-domstolen gitt et benektende svar på at krav på feriepenger kan foreldes fordi arbeidstakeren ikke tidligere har fremmet et slikt krav. Kravet på feriepenger ble dermed ansett som ikke foreldet.

Oppdragsgiveren som ble vurdert som arbeidsgiver, ble dømt til å betale feriepenger som etteroppgjør.

Saken illustrerer at det kan få til dels store økonomiske konsekvenser å behandle det som egentlig er ansettelsesforhold, som en avtale med næringsdrivende oppdragstaker. Feriepengene som måtte utbetales ved etteroppgjøret utgjorde samlet i underkant av NOK 2,2 millioner. I tillegg måtte oppdragsgiveren betale nesten NOK 1,2 millioner i samlede sakskostnader for Høyesterett. Sakskostnader for ting- og lagmannsrett kom i tillegg. Dommen i Høyesterett er avsagt under dissens, men den er enstemmig i spørsmålet om kravet på feriepenger, men ikke beregningen som følge av dissensen som får konsekvenser for feriepengegrunnlaget.