Den 13. januar avsa Hålogaland lagmannsrett dom i saken Troms Kraft AS mot Skatteetaten knyttet til garantitap og avskjæring av tap i konsernforhold. Skattemyndighetene vant saken.
Saken har sin bakgrunn i selvskyldnerkausjoner som den skattepliktige ga til to banker for lån som ble opptatt av et svensk datterselskap. Datterselskapet misligholdte lånene slik at kausjonsansvaret ble aktuelt. Den skattepliktige krevde fradrag for kausjonsbetalingene på 956 millioner kroner i selvangivelsen, ett fradrag som skattekontoret og Skatteklagenemnda nektet med ulik begrunnelse.
Det første retten måtte ta stilling til var om tapet som oppstod hadde tilknytning til garantien (selvskyldnerkausjonen) eller regressfordringen som oppstod som følge av oppfyllelsen av garantien. Skillet kunne ha betydning for om spesialregelen om avskjæring av tap på lån i konsernforhold kom til anvendelse, se skatteloven § 6-2 (3), med mindre regelen kunne brukes analogisk på garantitap. Lagmannsretten gjennomgikk alle kildene partene hadde anført, og kom til at disse ikke var helt entydige på om garantitapet var 1) knyttet til kausjonen/kausjonsbetalingen når regressfordringen var verdiløs eller 2) det etterfølgende tapet som oppstod på regressfordringen (et skille som ikke var så viktig før innføringen skatteloven § 6-2 (3)).
Lagmannsretten var imidlertid opptatt av de økonomiske realitetene og at det avgjørende ikke var selve betalingene, men det tapet som oppstod. En kausjonsbetaling ville ikke i seg selv skape et tap, men tapet oppstod som følge av misligholdet av regressforpliktelsen. Innfrielse av kausjonsansvaret fikk privatrettslig de samme følgende som en overdragelse av den sikrede fordringen, noe som talte for at det sentrale i vurderingen var regressfordringen og ikke den forutgående dekningen av kausjonsansvaret.
Med dette som bakteppe vurderte lagmannsretten Høyesteretts dom i DSC-saken (Rt. 2007 s. 1822) hvor den skattepliktige hadde fått fradrag for et svindeltap knyttet til aksjekjøp som aldri ble gjennomført. Der hadde skattemyndighetene argumentert at tapet ikke oppstod som følge av svindelen, men mislighold av fordringen på tilbakebetaling/erstatning. I den saken mente Høyesterett at tapet oppstod allerede ved forhåndsbetalingen for aksjene som motparten aldri mente å overføre og ikke fordringen som var mer en følge av tapet og ikke selve tapet i saken. Lagmannsretten mente at Høyesteretts argumentasjon ikke passet for kausjonstap, som ikke var oppstått som følge svindel, men som følge av betalingsproblemer som gjorde den betingede regressfordringen i saken ubetinget. Spesialregelen for tap på lån til nærstående var derfor anvendelig slik at fradragsretten ble avskåret. Saksomkostninger ble ikke idømt pga. sakens prinsipielle karakter og svakheter med Skatteklagenemndas og tingrettens avgjørelser. Et spørsmål er om siste ord er sagt i denne saken, og det er særlig Høyesteretts argumentasjon i DSC-saken sammenholdt litt sprikende rettskilder av lavere rang som kan tilsi at saken bør slippes inn for Høyesterett dersom avgjørelsen påankes.