24. juni 2020 (nylig publisert) fattet Skatteklagenemnda (stor avdeling) vedtak i sak (01 NS 89/2020) benevnt Vurdering av lånekapasitet etter skatteloven § 13-1.
Saken har sin bakgrunn i et gjeldsfinansiert oppkjøp (LBO eller Leveraged Buy-Out). Formålet med en LBO er at gjelden skal betjenes av kontantstrømmene til målselskapet/-gruppen og den vesentligste verdidriveren i slike oppkjøp er å forbedre EBITDA-en (kontantstrømmene) gjennom kostnadsreduksjoner, bedre effektivitet, organisk vekst, ekspansjon til nye markeder, mv.
Det ble satt opp en tårnstruktur (flere norske holdingsselskaper i rekke) hvor den siste i rekken kjøpte den norske B-gruppen (oppkjøpsselskapet). Et av selskapene var motpart mot tidligere eiere av B-gruppen for en selgerkreditt (10 % av finanseringen av oppkjøpet). Et av selskapene var motpart til aksjonærlånet (42 % av finansieringen) fra hovedeier [trolig et Private Equity-fond]. Et av selskapene er også debitor for bankgjelden (37 % av finansieringen). Alle lånene ble gjort tilgjengelig for oppkjøpsselskapet gjennom interne avtaler (back-to-back-lån) i tillegg til noe egenkapital (11 % av finansieringen). Oppkjøpsselskapet som var den skattepliktige i skattesaken.
Selv om all finansiering var fra nærstående selskaper, så Sekretariatet, med tilslutning fra Skatteklagenemnda, hen til hvor lånene stammet fra. Det var kun den delen av lånet som stammet fra aksjonærlånet fra utlandet som var gjenstand for vurdering etter skatteloven § 13-1 (og ikke den delen som stammet fra eksternlån). Spørsmålet ble deretter om den skattepliktige hadde tilstrekkelig lånekapasitet til å betjene aksjonærlånet, på toppen av eksterngjelden. Inntektsreduksjonen i et slikt tilfelle vil være at en har påtatt seg en for høy gjeldsgrad [for mye gjeld] og da indirekte for høye rentekostnader, også kalt tynn kapitalisering. Selve rentesatsen på aksjonærlånet på 17,5 % var ikke oppe til vurdering.
Det sentrale spørsmålet var om det forelå en inntektsreduksjon, noe som fordrer en sammenligning av sakens transaksjon med ukontrollerte transaksjoner for å finne et avvik. Når det gjelder lån, må en bestemme hva en uavhengig långiver ville ha gjort, herunder vurdert lånekapasiteten til låntaker. I den vurderingen er gjerne fremtidige kontantstrømmer og egenkapital sentrale momenter. Lånetilbud fra banker som ikke blir akseptert, blir gjerne sett bort ifra, særlig hvor det er forskjeller mellom lånetilbudet og den kontrollerte transaksjonen (også tilfellet i denne saken). S&P LBO-statistikk ble trukket frem som et sammenligningsgrunnlag (bl.a. forholdstallene Gjeld/EBITDA, EBITDA/renter, EBIT/renter og egenkapitalandeler), selv om skattekontoret og den skattepliktige var uenige om hvordan statistikken skulle brukes. Et av de viktigste tvistepunktene var valget av intervall som framkom av S&P-statistikken, dvs. om hele intervallet [og særlig øvre del av intervallet] eller om kun den midterste delen av intervallet [50 % i midten slik at 25 % på toppen og bunnen ekskluderes] skulle brukes i sammenligningen. Med henvisning til ligningspraksis [et vedtak fra sentralskattekontoret og en tingrettsdom] landet Sekretariatet ned på interkvartilet [dvs. i midten].
Under den konkrete vurderingen ble situasjonen på låneopptakstidspunktet lagt til grunn, herunder gruppens Bank case [med forventede fremtidige kontantstrømmer]. Disse tallene [som er tatt ut av det publiserte vedtaket] og de relevante forholdstallene ble holdt opp mot europeiske oppkjøp forut for oppkjøpet i saken. Det forelå en inntektsreduksjon fordi de konkrete tallene lå klart utenfor armlengesprisintervallet. Skjønnet ble også lagt på medianen. Resultatet ble litt bedre for den skattepliktige for litt andre tall ble lagt til grunn i skjønnet enn skjønnet som fremgikk av skattekontorets vedtak. Et tankekors når medianen brukes, er at rentekostnadene dras [ned] mot gjennomsnittstransaksjonen. I en del transaksjoner overstiger gjeld/EBITDA 6x, særlig i USA (uklart om det tillates med Skatteklagenemndas tilnærming grunnet anonymiseringen). I et eksempel i vedtaket fremheves 4x [gjeld/EBITDA], men det er uklart om det er der Skatteklagenemnda setter grensen i en normal LBO. Enkelte oppstiller en tommelfingerregel om at EBITDA/renter bør overstige 2x [2x er et slags minimum], selv om finansanalytikere gjerne liker å se 3x eller høyere. Den norske rentebegrensningen bygger på en forutsetning at 4x er akseptabelt [selv om den bygger på en skattemessig EBITDA og ikke en regnskapsmessig EBITDA].