Klagevedtak om inngangsverdi på aksjer ved gjeldskonvertering

Personlig skattyter var eneaksjonær i et selskap. Det ble i 2014 inngått en avtale med selskapet om rekapitalisering som ble gjennomført i 2015. Det ble avtalt at deler av skattyters fordring på selskapet skulle konverteres til 35 nye aksjer i selskapet. Skattyter skulle også tegne ytterligere fem nye aksjer i selskapet (kontantinnskudd). I juni 2015 ble disse transaksjonene gjennomført. Året etter skjedde det nye emisjoner før selskapet ble likvidert i 2017. Skattyter krevde fradrag for tap på aksjer i skattemeldingen for 2017.

Det viktigste fra klagevedtaket

• Det første spørsmålet som sekretariatet vurderte var hvilket tidspunkt som skulle legges til grunn for verdsettelsen av fordringen som skulle konverteres, da verdien på selskapets eiendeler hadde sunket i verdi fra 2014 til 2015. Med henvisning til Rt. 2005 s. 1171 var det avgjørende fra hvilket tidspunkt skattyter ble privatrettslig bundet til å gjennomføre konverteringen (i nevnte sak var det beslutningstidspunktet og ikke registreringstidspunktet). Sekretariatet kom til at eneaksjonæren kunne ombestemme seg frem til generalforsamlingsbeslutningen forelå, slik at en kunne se vekk fra rekapitaliseringsavtalen som var inngått året før. Generalforsamlingstidpunktet ble avgjørende for verdsettelsen av inngangsverdien på vederlagsaksjene.

• Det neste spørsmålet var hvordan inngangsverdien skulle fastsettes på de 35 vederlagsaksjene. Faktiske tall er tatt ut av vedtaket. Skattyters argument virker til å være at dersom selskapet f.eks. har eiendeler som er verdt 75 og kun en gjeld på 100 og halvparten av fordringen konverteres, da skal den konverterte delen av fordring ha lik verdi som hele fordringen, dvs. 75 % x 50 = 37,5. Resterende del av fordringen vil da være verdt det samme, dvs. 37,5. Utfordringen med et slik syn er at gjenværende del av fordringen på 50 vil ha dekning i eiendeler på 75, og må derfor ha en verdi på 50. En riktigere betraktningsmåte er første del av fordringen (som konverteres) har en verdi på 25 og at gjenværende del har en verdi på 50. Da vil utgangsverdien på fordringen som konverteres tilsvare økningen i egenkapitalen i selskapet på 25, som også blir lik verdien på de vederlagsaksjene som mottas dersom f.eks. kapitalforhøyelsen skjer som en tilskrivning på eksisterende aksjer. Sekretariatet skrev at det skjedde en styrking av verdien på gjenværende del av fordringen, men resultatet virker til å bli det samme.

• Normalt sett er det verdien på vederlagsaksjene som er bestemmende for inngangsverdien. I saken fantes det 10 verdiløse aksjer før konverteringen. Dersom den konverterte fordringen var verdt 25, ville 10/45-deler av denne verdien legge seg på de verdiløse aksjene og ikke de 35 vederlagsaksjene. Det virker som både skattekontoret (med henvisning til sak 01 NS 204/2018 og Zimmer/BAHR) og sekretariatet var enig i at denne regelen ikke gjaldt når det er fullt ut sammenfall i eierandel før og etter konverteringen (selskapet var heleid). Da er ikke det avgjørende verdien på vederlagsaksjene, men verdien på fordringen som konverteres, dvs. at hele verdien av den konverterte fordringen tilskrives inngangsverdien på de 35 vederlagsaksjene. I samme protokoll hvor konverteringen ble vedtatt, ble det også vedtatt en kontantemisjon. Dette var en senere beslutning i protokollen. Her kom sekretariatet bl.a. til at det var usikkert frem til beslutningen forelå, om kontantemisjonen ville bli gjennomført. Det ble derfor sett bort i fra denne beslutningen når verdien på de 35 vederlagsaksjene ble fastsatt. Nemnda sluttet seg til innstillingen. Hadde rekkefølgen vært motsatt, kunne løsningen blitt motsatt (siden fordringen ville hatt en høyere verdi). 

Avgjørelsen kan leses her.