Klagevedtak om gjeld og formuesskatt

Saken handlet om en mulig gjeld som selskapet hadde pådratt seg og om den skulle redusere skattemessig formuesverdi. Gjelden skyldes et krav fra en kunde og det forelå en påanket tingrettsdom som påla selskapet å betale kravet. Kravet var ikke balanseført i selskapets regnskaper, da selskapet ikke anså det som sannsynlig at kravet forelå.

Det viktigste fra klagevedtaket

• Det følger av skatteloven § 4-1 at skattepliktig formue fastsettes til omsetningsverdien av skattyterens eiendeler ved utgangen av inntektsåret, med fradrag for skattyters gjeld. Det må foreligge en rettslig forpliktelse å yte en pengeytelse [eller en annen ytelse] for at det skal foreligge en gjeld.  Enkelte unntak finnes i skatteloven § 4-3 (1), bl.a. unntak for betingede forpliktelser.

• Sekretariatet drøftet først om det forelå en rettslig forpliktelse ved årsslutt. I likhet med skattekontoret, mente sekretariatet at kravets eksistens ikke berodde på en sannsynlighetsvurdering av sakens utfall, men av om kravet var rettskraftig avgjort. Det ble bl.a. vist til setning i Hugo Matres Gjeld og renter, «[a]t en forpliktelse er rettslig, innebærer at manglende oppfyllelse utløser misligholdsbeføyelser som kan håndheves ved domstolens hjelp». Siden det ikke forelå en rettskraftig dom, forelå det ikke et krav ved årsslutt. [Sekretariatet kan ha oversett et sentralt poeng om at forsinkelsesrenter normalt påløper, fra påkrav, mens en slik sak pågår.] Sekretariatet mente også kravet også var betinget frem til rettskraftig avgjørelse forelå, jf. skatteloven § 4-3 (1).

• Et flertall (tre) av nemndas medlemmer var enig i resultatet, men ikke med begrunnelsen. Et mindretall på to var enig i resultat og begrunnelse. Flertallet påpekte at selv om det er usikkert om en forpliktelse forelå, og eventuelt hvor stor den var, var ikke forpliktelsen betinget etter skatteloven § 4-3 (1). Det var derfor feil rettsanvendelse, på generelt grunnlag å nekte fradrag for omtvistede forpliktelser. En riktigere tilnærming ville ha vært å ta stilling til det faktiske og rettslige grunnlaget for forpliktelsen, hvor det forhold at den skattepliktige bestred forpliktelsen ikke var avgjørende, men et moment i vurderingen. Det forhold at den skattepliktige ikke hadde balanseført forpliktelsen, ble tatt til inntekt for at skattyter ikke anså det som sannsynlig at kravet utgjorde en gjeld, noe som også ble bekreftet av lagmannsrettens senere frifinnende dom. Klagen ble derfor forkastet. Begrunnelsen til flertallet må være riktig, noe annet ville ha medført ny rett for omtvistede krav [som ikke er erstatningskrav e.l.].

Avgjørelsen kan leses her.