Den 13. november (nylig publisert) fattet Skatteklagenemnda (stor avdeling) vedtak i sak (01 NS 135/2019) benevnt Allokering av fortjeneste til bankfilial i Norge. Den skattepliktige fikk medhold i klagen.
Den skattepliktige var en norsk filial av en utenlandsk bank. Utlån til norsk kunder ble speilet av tilsvarende lån fra hovedkontoret i utlandet, men lånene fra hovedkontoret brukte den lavere interbank-renten. Saken gjaldt inntektsårene 2002-2012. I 2012 endret filialen metode til den såkalte kapitalallokeringsmetoden, men før det var filialen tilnærmet 100 % gjeldsfinansiert. Skattekontoret beregnet en «fri» kapital for filialen og nektet fradrag for en tilsvarende del av rentekostnadene til hovedkontoret.
For bankfilialer har det lenge vært lov til å beregne renter på fiktive lån mellom hovedkontor og filial. For vanlige selskaper er dette kun aktuelt dersom det foreligger en ny skatteavtale som fullt ut implementerer den autoriserte OECD-tilnærmingen (selvstendighetsfiksjonen, dvs. behandle filialen som om den var en separat enhet). Når en skal fastsette lån og rentekostnader mellom hovedkontor og filial, må det vanligvis beregnes en «fri» kapital som har samme funksjon som egenkapital i et aksjeselskap. Uavhengige selskaper vil være finansiert med en miks av egenkapital og gjeld. Fraværet av «fri» kapital kunne isolert tyde på at finanskostnadene i filialen var for høye, slik at skattemyndighetene kunne redusere rentefradraget med hjemmel i skatteloven § 13-1.
Sekretariatet, med tilslutning fra nemnda, kom til at det ikke forelå endringsadgang, jf. skatteforvaltningsloven § 12-1 første ledd sammenholdt annet ledd. Før skattemyndighetene skal ta opp en skattefastsettelse til endring, må det foretas en helhetsvurdering av de momenter som bl.a. fremkommer av bestemmelsens annet ledd, en vurdering også klageorganet må gjøre. I denne saken hadde filialen brukt en prisingsmetode som filialen i 2001 hadde vært i dialog med skattekontoret om og fulgt siden, uten korreksjoner eller merknader fra skattekontoret (momentet «skattepliktiges forhold»). Dette begynte å bli en gammel sak, særlig for de eldste årene (momentet «den tid som er gått»). Slik saken hadde utviklet seg gjenstod det en del åpne spørsmål (momentet «sakens opplysning»). Alle momenter som talte imot endring.
Det viktigste momentet var nok «spørsmålets betydning». Den skattepliktige hadde under sakens gang argumentert at filialens finanskostnader ikke var for høye, siden rentene som var anvendt på lånene var lave. Følgelig var det derfor ikke riktig å bare se på gjeldsgrad, men også anvendt rente i en prisingssak om interne renter. Skattekontoret hadde valgt å se bort fra dette argumentet, siden skattekontoret mente at det gjaldt et annet forhold som ikke var omfattet av skattesaken (måtte tas opp i en egen sak). Utgangspunktet for internprising er at transaksjoner skal vurderes separat, med mindre de er nært knyttet til hverandre. Sekretariatet var ikke enig i skattekontorets tilnærming, og mente det var en saksbehandlingsfeil å ikke behandle anførselen fra den skattepliktige. Den skattepliktige hadde lagt frem dokumentasjon som viste at overskuddet fremstod som rimelig sammenlignet med andre bankfilialer, slik at også «spørsmålets betydning» talte imot endring.