Høyesteretts dom i Elopak-saken

Skattyter mottok to utbytter fra sitt sveitsiske datterselskap på omkring NOK 200 millioner. Datterselskapet kvalifiserte for mixed company-reglene i Sveits som redusere effektiv beskatning fra 20 % til 10 %. I alle år frem til og med 2009 hadde selskapet påberopt seg disse reglene. I perioden 2010-2014, da utbyttene ble utdelt, hadde selskapet valgt å bli underlagt de ordinære skattereglene i Sveits.

Det viktigste fra dommen

• Spørsmålet i saken var datterselskapet var hjemmehørende i et lavskatteland slik at fritaksmetoden ikke kom til anvendelse, se skatteloven § 2-38 tredje ledd bokstav a. EFT-konvensjonen påvirket ikke tolkningen, da beskatningen i saken ikke var i strid med det spesielle diskrimineringsforbudet i konvensjonen. Lavskattelandvurderingen krever en sammenligning av skattleggingen i Sveits på den ene siden og hva skattleggingen i Norge ville ha vært på den andre siden. Spørsmålet var om det avgjørende i sammenligningen skulle være hva skatten kunne være i Sveits [10 %] eller hva den faktisk var [20 %). Det var kun i førstnevnte tilfelle at den sveitiske skatten ville være under to tredeler av det skatten ville ha vært i Norge slik at Sveits var et lavskatteland, se skatteloven § 10-63.

• Flertallet på tre kom til at ordlyden ikke løste spørsmålet, særlig når forarbeidene foreskrev en sammenligning av beskatningen av typeselskaper i lavskattelandvurderingen og ikke selskapets konkrete beskatningen. I Aban-dommen la Høyesterett vekt på hva som var bransjetypisk og at en skulle se bort fra atypiske forhold. Dette synspunktet hadde noe støtte i forarbeidene. Hensynet til å forhindre dobbeltbeskatning ble heller ikke utslagsgivende fordi skattyters tolkning kunne åpne for uønsket skattetilpasning. Siden det var bransjetypisk å velge mixed company-reglene, ble dette lagt til i sammenligningen slik at Sveits var et lavskatteland.

• Mindretallet på to var uenig med flertallet. Ordlyden tilsa at den faktisk beskatningen av selskapet burde legges til grunn, spesielt i lys av legalitetsprinsippet. Når staten i skranken innrømmet at lovgiver ikke hadde tenkt på problemstillingen, kunne heller ikke forarbeidene tas til inntekt for statens syn. FSFIN § 10-63-3 som fokuserer på faktisk beskatning, talte derimot for skattyters tolkning. Hensynet å motvirke tilpasninger kunne heller ikke reparere manglende hjemmel, som er en ganske sterk uttalelse fra mindretallet. Flertallets syn [en utvidende tolkning av ordlyden] ville ifølge mindretallet også skape en del nye problemstillinger som lovgiver burde ta stilling til. Flertallet prøver i avsnitt 67 å imøtegå dette, ved å lage noen unntak regelen som oppstilles der valget av lavere beskatning medfører andre ulemper eller hvor skattyter konsekvent har valgt høy beskatning i lang tid slik at faktisk beskatning likevel skal legges til grunn. Det siste viser litt av problemet med flertallet syn, for da vil konkrete forhold medføre sammenligningsvurderingen plutselig endres. Det hadde vært en mer prinsipiell tilnærming å sløyfe disse unntakene, enn å prøve å bøte på uønskede konsekvenser av det tolkningsalternativet som ble valgt. Skattyternes seiersrekke i Høyesterett er nå brutt.

Dommen kan leses her.