Den 22. oktober 2020 avsa Høyesterett dom i saken Lyse Produksjon AS mv. mot Staten v/Skatteetaten mv. Det omtvistede i saken var hvilke kriter som var avgjørende for å skille mellom vedlikehold og påkostninger for de oppgraderingene som var gjort. Skattemyndighetene vant saken.
Saken har sin bakgrunn i arbeider som et bruttolignet selskap gjorde på et damanlegg, etter pålegg fra myndighetene. Arbeidet bestod bl.a. i at en damkrone ble forhøyd og dekket med to lags ytre dekning og helning på demningens ytterside ble redusert ved at det skjedde en påbygning samt at det ble laget en plastring med store stener (slik at den ble 19 meter bredere nede i bunnen). Helningen på innsiden av demningen ble også redusert. Massen i dammen ble økt med 9,2 %. Innfyllingen medførte ca. 430 tusen kubikkmeter med tilleggsmasse.
Det viktigste fra dommen:
- For at det skal foreligge en fradragsberettiget kostnad, er det som et utgangspunkt et krav om en oppofrelse (en reduksjon i formuesstillingen) og en tilknytning til skattepliktige inntekter eller inntektsskapende aktiviteter, se sktl. § 6-1. Tilknytningskravet var ikke bestridt. Det følger av sktl. § 6-11 at kostnader til vedlikehold er direkte fradragsberettiget. Dette må skilles fra investeringer og påkostninger som normalt medfører en ombytting av verdier slik at det ikke foreligger en oppofrelse.
- Det omtvistede i saken var hvilke kriterier som var avgjørende for å skille mellom vedlikehold og påkostninger for de oppdrageringer som var gjort. Tradisjonelt har en lagt stor vekt på det fysiske/tekniske, noe Staten mente måtte være det viktigste. Den skattepliktige mente derimot at det økonomiske måtte få gjennomslag da det ikke var oppstått noen varige verdier samt at endringene ikke påvirket kraftproduksjonen. Høyesterett mente at vedlikehold måtte begrenses til det å holde en gjenstand vedlike (som da det var nytt) eller bringe en gjenstand tilbake til opprinnelig stand. Oppgraderinger utover dette var som et utgangspunkt aktiveringspliktige kostnader. Med henvisning til teorien, la Høyesterett til grunn at fysiske eller tekniske endringer, sammenlignet med opprinnelig stand, var det viktigste kriteriet. Endret funksjon kunne også tilsi at det forelå en påkostning, noe som normalt også medførte endringer i det fysiske/tekniske. Fravær av funksjonsendringer var derimot ikke ensbetydende med at kostandene måtte anses som vedlikeholdskostnader. Det kunne heller ikke oppstilles et krav om økt avkastning (noe som den skattepliktige hadde anført).
- Den skattepliktige hadde også anført at oppdrageringene kun medførte at damanlegget fikk samme standard som da det var nytt, dvs. den høyeste standarden som myndighetene krever av damanlegg [med hensyn til sikkerhet]. Det har i praksis vært akseptert at kostnad for arbeid som bringer en gjenstand opp til samme relative standard som da den var ny (høy, medium eller lav) anses som vedlikehold selv om moderne byggemetoder mv. er bedre enn de opprinnelige. Høyesterett la inn en begrensning for at denne læren skulle være anvendelig, dvs. at det må foreligge et vedlikeholdsbehov [dvs.at en slitt del må byttes ut] ellers kunne ikke den påberopes. Særregelen for vedlikehold av software, som tillater fradragsrett for kostnader knyttet til løpende oppgraderinger av bl.a. brukergrensesnitt og kapasitet for å holde tritt med den tekniske utviklingen, var ikke relevant for annet enn software. Heller ikke det forhold at oppgraderingene var pålagt, talte for direkte fradragsføring. Under den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at de teknisk-fysiske endringene tilsa aktiveringsplikt. Høyesterett mente det også forelå en funksjonsforbedring som også hadde en økonomisk verdi. For skattepliktige fremover vil noe av den negative effekten av dommen oppveies av regjeringens foreslåtte fradragsregel for påkostninger mv. slik at kraftforetak vil få direkte fradrag for hele kostnaden når den pådras i særskattegrunnlaget.
Link til dommen: https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2020-2018-a