Den 20. januar avsa EU-domstolen dom i saken C-484/19 mellom Lexel AB og Skatteverket, en sak der den skattepliktige vant frem med sitt syn. En lignende problemstilling har vært vurdert av Skatteklagenemnda, som i to saker kom til at rentebegrensningsreglene ikke var i strid med EØS-retten.
Saken har sin bakgrunn i et konserninternt kjøp av aksjer i et nærstående selskap som ble finansiert med et lån fra et nærstående fransk selskap. Svenske skattemyndigheter nektet fradrag for rentekostnadene fordi lånet ble ansett som hovedsakelig skattemessig motivert. Hadde lånet vært mellom to svenske selskaper hvor det forelå konsernbidragsmulighet, ville fradrag ikke blitt nektet. Spørsmålet var om forskjellsbehandlingen var i strid med EU-retten. En lignende problemstilling har vært vurdert av Skatteklagenemnda, som i to saker kom til at rentebegrensningsreglene ikke var i strid med EØS-retten (se Skatteetaten). Søksmål er tatt ut i disse sakene.
Det viktigste fra dommen:
Det første spørsmålet som EU-domstolen normalt vurderer i slike saker er om det foreligger en forskjellsbehandling som medfører en restriksjon på en av de fire friheter. Den svenske regelen oppstiller flere vilkår for at fradragsrett innrømmes på lån fra nærstående. Det er krav om minimumsbeskatning i den annen stat, med mindre en kan begrunne at lånet fra en nærstående innen EØS er forretningsmessig begrunnet. Fradrag innrømmes imidlertid ikke dersom lånet er hovedsakelig skattemessig motivert (mer enn 75 % skattemotiv), og det er den skattepliktige som må sannsynliggjøre at dette ikke er tilfellet. Dersom långiver er [alminnelig eller begrenset] skattepliktig til Sverige og oppfyller vilkårene for å kunne gi konsernbidrag, vil unntaket for hovedsakelig skattemotiverte lån ikke komme til anvendelse, slik at rentefradrag innrømmes. Denne forskjellsbehandlingen av lån fra utlandet utgjorde en restriksjon på etableringsretten.
En restriksjon kan likevel være forenelig med EU-retten dersom forskjellsbehandlingen gjelder to situasjoner som ikke er objektivt sammenlignbare eller om restriksjonen kan forsvares i tvingende allmenne hensyn, er egnet til å oppnå hensynet og forholdsmessig. I vurderingen av om situasjonene var objektivt sammenlignbare, var formål og innholdet i de svenske reglene sentrale. Siden svenske rentefradragsreglene omfattet lån fra Sverige og utlandet, ble situasjonene ansett å være objektivt sammenlignbare.
De tvingende allmenne hensynene vies størst plass i dommen. Det var særlig to hensyn som var trukket frem av svenske skattemyndigheter; 1) forhindre skatteomgåelse/-unndragelse og 2) en balansert fordeling av beskatningsrett mellom statene.
Når det gjaldt skatteomgåelse, presiserte domstolen at inngrep kunne godtas dersom regelen rettet seg mot kunstige arrangementer satt opp for å omgå beskatning av aktiviteter utført på statens territorium. Den svenske regelen rettet seg ikke utelukkende mot kunstige lån, slik at den også fanget opp lån på armlengdes vilkår. Det anførte hensynet ble derfor avvist av domstolen.
Når det gjaldt hensynet til en balansert fordeling av beskatningsrett mellom statene, var det hensynet blitt godtatt der likebehandling kunne medføre at staten kunne miste sin beskatningsrett over aktiviteter utført på statens territorium, særlig dersom likebehandlingen ville gjøre at den skattepliktige selv kunne bestemme hvilket land inntekter og kostnader skulle tas til beskatning, ref. forskjellige saker om konsernbeskatning. Denne begrunnelsen var ikke relevant for andre fordeler som innrømmes innenlandske konsernselskaper, se X og X (sak C-399/16). I X og X medførte nederlandske skattekonsolideringsregler at nederlandske selskaper slapp begrensninger i fradragsretten for renter, noe som ikke gjaldt for lån fra utenlandske konsernselskaper. Dette kunne ikke forsvares i tvingende allmenne hensyn. EU-domstolen kom til at det samme måte gjelde for den svenske rentebegrensningsregelen, selv om de svenske konsernbeskatningsreglene var utformet på en annen måte enn de nederlandske i X og X.
I konsernbeskatningssakene hadde skatteomgåelseshensynet og hensynet til en balansert fordeling av beskatningsrett sammen forsvart restriksjonen, men det skyldtes rekkevidden av konsernbeskatningsreglene. Siden den svenske saken kun gjaldt fradragsrett for rentekostnader, kunne heller ikke kombinasjonen av hensynene forsvare restriksjonen. Det sier kanskje seg selv, når de svenske reglene også begrenset fradragsretten på lån inngått på armlengdes vilkår, hvor det ikke fant sted noen kunstig overføring av beskatningsrett mellom statene, særlig når fradragsretten for tilsvarende eksterne lån ikke var begrenset.
Dommen er interessant fordi EU-domstolen har kommet til andre konklusjoner enn Skatteklagenemnda gjorde i de nevnte sakene, særlig når det gjelder hvilke hensyn som er relevante i en rentebegrensningssak.
Kilde: Curioa.europe.eu