Ved inntreden av 2023 trådte den nye digitalytelsesloven i kraft. Vi gir deg et overblikk over hva denne loven betyr for virksomheter som selger digitale ytelser.
Digitalytelsesloven er en norsk lov som trådte i kraft 1. januar 2023, og som implementerer EUs direktiv 2019/770 om visse aspekter ved avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester. I tillegg inneholder loven en rekke bestemmelser som er særnorske.
Stadig flere av produktene forbrukere benytter seg av i hverdagen, innebærer levering av digitale tjenester eller digitalt innhold. Eksempler er nettbrett, mobiltelefoner og smartklokker, så vel som TV og datamaskiner, hvor digitale ytelser i form av blant annet apper, programvare og skytjenester brukes for å både kommunisere og for å innhente, systematisere og lagre informasjon om for eksempel trening og helse eller for underholdnings- og rekreasjonsformål. Levering av slike tjenester har frem til nå ikke vært lovregulert.
Digitale ytelser kjennetegnes også av at de ofte leveres over internett og på tvers av landegrenser, noe som gjør at det kan være uklart hvilket lands regler som gjelder for avtaleforholdet. Formålet med lovfesting av regler for digitale ytelser innad i EU/EØS har derfor vært å både ivareta hensynet til et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå og å bidra til et velfungerende digitalt indre marked gjennom en helhetlig lovregulering.
Digitalytelsesloven gjelder kun for næringsdrivende som leverer digitale ytelser til fysiske personer som er forbrukere. Salg av digitale ytelser mellom næringsdrivende, faller utenfor lovens virkeområde.
Loven gjelder for avtaler om levering av digitale ytelser mot vederlag når disse leveres av næringsdrivende til forbrukere.
Med «digitale ytelser» menes digitalt innhold og digitale tjenester. Definisjonen er vid, og omfatter blant annet levering av strømmetjenester for film, serier og musikk, levering av dataspill og programvare og levering av skylagringstjenester og sosiale medietjenester. Loven vil slik omfatte et vidt spekter av tjenester, alt fra lagring av familiebilder i iCloud til strømming av film på Netflix og deling av bilder på Snapchat vil altså kunne falle inn under lovens virkeområde.
Det er verdt å merke seg at vilkåret «vederlag» omfatter både betaling i penger, i form av kryptovaluta og i form av andre ytelser som for eksempel at forbrukeren må oppgi personopplysninger. Det siste innebærer at tjenester omfattes av loven selv om forbrukere ikke må betale penger for å benytte tjenesten.
Ved salg av fysiske ting til forbrukere er det derimot forbrukerkjøpsloven som kommer til anvendelse. Ettersom digitale ytelser etter sin art fordrer at man har en fysisk gjenstand for å kunne gjengi det digitale innholdet, vil det være en naturlig overlapp mellom forbrukerkjøpsloven og digitalytelsesloven. Ved salg av heldigitale tjenester, som for eksempel en app til en mobiltelfon, er det digitalytelsesloven som gjelder. Tilsvarende gjelder der man kjøper et dataspill som blir levert på en CD. Salg av mobiltelefoner eller elbiler omfattes derimot av forbrukerkjøpsloven, selv om disse kommer med en integrert programvare. Dette er fordi den digitale ytelsen i slike tilfeller anses som nødvendig for at den fysiske gjenstanden skal fungere etter sitt formål. Dersom det er mulig å holde det fysiske og det digitale elementet adskilt, for eksempel om man strømmer musikk gjennom Spotify på en mobiltelefon, vil lovene gjelde side om side.
Ettersom levering av digitale ytelser til forbrukere tidligere ikke har vært lovregulert, har næringsdrivende stått relativt fritt til å utforme vilkårene for levering av sine tjenester. Dette har medført at forbrukere har hatt ulike rettigheter ved bruk av forskjellige tjenester, og det har tidvis ført til kompliserte og uoversiktlige avtaleverk. Ettersom digitalytelsesloven ikke kan fravikes til skade for forbruker, innebærer digitalytelsesloven at næringsdrivende som tilbyr digitale ytelser bør ta en gjennomgang av sine avtalevilkår for å sikre at disse overholder lovens krav. Vi vil nå gi en kort oversikt over noen av de mest sentrale rettighetene forbrukere har fått ved ikrafttredelsen av digitalytelsesloven.
Digitalytelsesloven inneholder for det første regler om hva forbruker kan stille av krav til den digitale ytelsen. Med mindre annet er tydelig avtalt, skal den digitale ytelsen blant annet leveres i den nyeste versjonen som er tilgjengelig på avtaletidspunktet, og leverandøren skal sørge for å gi beskjed om og levere oppdateringer. Videre skal ytelsen samsvare med det som er avtalt, og dessuten passe til de formål tilsvarende ytelser vanligvis brukes til og til det som forbruker har grunn til å forvente av ytelsen. Ytelsen skal også leveres med det tilbehør som forbruker med rimelighet kan forvente å få.
Endringer av løpende levering av digitale ytelser utover plikten til å tilby oppdateringer o.l., må ha grunnlag i avtalen og må kunne foretas uten kostnader for forbrukeren. Det må informeres om endringen på en klar og tydelig måte. Dersom den næringsdrivende endrer den digitale ytelsen negativt for forbruker, gis forbruker rett til å heve avtalen. Prisendringer må også ha grunnlag i avtalen med forbrukeren, men prisendring til forbrukerens ugunst kan bare gjøres gjeldende hvis forbrukeren har fått varsel om endringen i rimelig tid, og hvis prisendringen er høyere enn det endringen i konsumprisindeksen skulle tilsi, kan forbrukeren kostnadsfritt si opp avtalen med virkning fra tidspunktet når endringen trer i kraft.
Avtaler om løpende levering av digitale ytelser skal kunne sies opp med rimelig varsel. Det stilles krav for bruk av bindingstid. Som hovedregel skal ikke forbruker kunne binde seg i mer om seks måneder om gangen, og vilkår om bindingstid kan kun avtales hvis forbruker gis en fordel som står i forhold til bindingstidens lengde. Forbruker skal få varsel minst hver sjette måned om at avtalen fortsatt løper. Dersom forbruker ikke betaler i løpet av en periode på seks måneder, anses avtalen som sagt opp av forbruker ved utløpet av denne perioden.
Gjennom loven lovfestes også forbrukers rettigheter dersom den næringsdrivende ikke overholder de krav som følger av digitalytelsesloven og avtalen. Dersom det foreligger forsinkelse eller mangel ved ytelsen, gis forbruker blant annet rett til tilbakeholdelse eller til å kreve retting, prisavslag, heving eller erstatning. Etter loven har den næringsdrivende i utgangspunktet bevisbyrden for at det ikke foreligger mangel ved ytelsen. Det er verdt å merke seg at forbruker også kan kreve erstatning selv om forbruker ikke er påført noe økonomisk tap som følge av avtalebruddet, for eksempel dersom familiebilder går tapt som følge av mangler ved en skylagringstjeneste.
Næringsdrivende som tilbyr digitale ytelser til forbrukere bør gjennomgå sine avtalevilkår og sørge for at de ikke stiller forbrukere dårligere enn det som følger av loven. Dersom næringsdrivende ønsker å fravike det som følger av digitalytelsesloven, for eksempel at man ikke tilbyr at tjenesten leveres i den nyeste versjonen, er det viktig at dette kommer klart frem i avtalen. Næringsdrivende må også legge til rette for at forbrukere enkelt kan utøve sine rettigheter ved kontraktsbrudd, for eksempel at den næringsdrivende fastsetter en rimelig standarderstatning i tilfeller hvor det ikke foreligger et økonomisk tap.
Det er verdt å merke seg at Forbrukertilsynet og Markedsrådet har fått myndighet til å føre kontroll med at digitalytelsesloven overholdes. Kontrollen vil utøves i samsvar med reglene i markedsføringsloven, og innebærer at brudd på loven også kan medføre økonomiske konsekvenser for den næringsdrivende utover det som følger av det enkelte avtaleforhold.
Tjenester: Personvern og teknologi og Teknologi og transformasjon