Nasjonal Sikkerhetsstrategi - Vi kan ikke ta tryggheten for gitt

Likevel er det akkurat det vi gjør..

Og har gjort i lang tid. Det betyr nok at vi ikke har skjønt alvoret. Riksrevisjonens rapport på totalforsvaret i sikkerhetspolitisk krise og krig peker på vedvarende utfordringer, deriblant at offentlig sivil sektor ikke har tatt innover seg risikoen for hendelser i det mest alvorlige sjiktet, nettopp fordi det har blitt vurdert som usannsynlig i Norge. Vi ser speilbildet av dette i privat sektor der vi i liten grad har tenkt at vi kunne være av interesse eller kunne rammes av eksempelvis massive cyberangrep. Arbeidet med sikkerhet og beredskap går for sakte, og mange organisasjoner mangler fokus, kapasitet eller kompetanse til å ta de faktiske grepene som gjør en organisasjon motstandsdyktig. Vi spør oss, er det på tide å gå fra dugnad med kaffe og vafler, til strategisk prioritert satsning med store investeringer og solid langvarig innsats.
 

Tre ulike dokumenter – ett felles mål

For å forstå betydningen av den nasjonale sikkerhetsstrategien, må vi skille den fra andre sentrale dokumenter i norsk sikkerhetsforvaltning:

• Trusselvurderingene fra Etterretningstjenesten, PST og NSM gir et årlig bilde av hvilke konkrete trusler vi står overfor – fra spionasje og cyberangrep til påvirkningsoperasjoner og sabotasje.
• Totalberedskapsmeldingen beskriver regjeringens politikk for samfunnssikkerhet og beredskap, med vekt på forebygging og krisehåndtering.
• Nasjonal sikkerhetsstrategi gir en langsiktig retning og felles forståelse for hvordan vi skal beskytte Norge som samfunn. Den samler det sivil-militære perspektivet og retter seg mot alle sektorer og nivåer.
   

Hvorfor kommer nasjonal sikkerhetsstrategi nå?

Regjeringen har valgt å publisere den nasjonale sikkerhetsstrategien måneder etter sikkerhetsvurderingene fra PST, NSM og etterretningstjenesten, av flere viktige grunner.

For det første er trusselvurderinger ferskvare. Trusselbildet kan endre seg raskt, og det er ikke tilstrekkelig å basere seg på vurderinger som publiseres én gang i året.

For det andre har det geopolitiske landskapet forandret seg betydelig siden de årlige trusselvurderingene ble publisert. Økte spenninger internasjonalt, nye konflikter, og endringer i maktbalansen har gjort verden mer usikker. Disse endringene krever en oppdatert nasjonal sikkerhetsstrategi som kan adressere de nye utfordringene og beskytte nasjonens interesser.

I tillegg kom totalberedskapsmeldingen i januar, som understreker viktigheten av en helhetlig tilnærming til beredskap og sikkerhet. Denne meldingen fremhever behovet for samordning og samarbeid mellom ulike sektorer og aktører for å styrke den nasjonale beredskapen. Publiseringen av den nasjonale sikkerhetsstrategien nå er et naturlig steg i å følge opp totalberedskapsmeldingen, og sikrer at befolkningen og norske virksomheter er informert om de aktuelle sikkerhetsutfordringene og tiltakene som blir satt i verk for å møte dem.

Dette er et forsøk på å få det norske samfunnet til å forstå alvoret, for å dytte samfunnet i samme retning, samt skape tillit til at myndighetene aktivt arbeider for å ivareta nasjonal sikkerhet i en stadig skiftende verden.
 

Et nytt alvor: Grunnleggende interesser står på spill

Strategien slår fast at Norges sikkerhet ikke lenger kan tas for gitt. Det handler ikke bare om forsvarsevne, men om hele samfunnets funksjonalitet, tillit og verdigrunnlag. De seks nasjonale sikkerhetsinteressene Norge skal verne om, er:

• Et fritt og selvstendig Norge
• Et sterkt demokrati
• Et trygt og tillitsfullt samfunn
• En åpen og omstillingsdyktig økonomi
• Et alliert fellesskap og samhold i Europa
• En verden som søker løsninger basert på folkeretten

Disse verdiene utfordres i dag av autoritære regimer, teknologisk kontroll, avhengigheter og forsøk på å destabilisere vestlige samfunn fra innsiden. Strategien gjør det klart at nasjonal sikkerhet ikke bare handler om militær beredskap, men om hvem vi er, og hvordan vi vil leve. Alt dette understøttes av norske virksomheter og befolkningen.
 

Tre hovedprioriteringer

For å forsvare våre sikkerhetsinteresser, løfter strategien frem tre hovedprioriteringer:

Styrke forsvarsevnen

• Vi må sikre troverdig militær avskrekking og evne til å møte væpnede trusler.

Styrke samfunnets motstandskraft

• Norske virksomheter og infrastrukturer må tåle press, angrep og kriser. Robuste systemer, god sikkerhetsledelse og øvelse i tverrsektoriell krisehåndtering er avgjørende.

Styrke økonomisk sikkerhet

• Vi må sikre kontroll over teknologi, kritiske verdikjeder og investeringer, og redusere strategiske avhengigheter fra fiendtlige aktører.

En tydelig fellesnevner her er at vi må styrke oss, og sikkerhetsstrategien understreker at dette arbeidet ikke kan overlates til staten alene. Det må forankres bredt – i offentlig sektor, næringsliv, akademia og sivilsamfunn.
 

Tid for felles innsats, men hvem tar strategien i bruk?

Det siste året har vært preget av en bevisstgjøring i det norske samfunnet. Det har vært mer informasjon om egenberedskap hos sivilbefolkningen og retorikken i media har vært alvorstynget. Dette vil også prege samfunnet fremover. Men hvordan står det egentlig til med egenberedskapen hos norske virksomheter? Vil de kunne opprettholde et minimum av tjenester for å holde samfunnet i gang dersom en større krise skulle oppstå?

Det gjøres allerede mye hos norske virksomheter for å styrke beredskapen, men sannheten er likevel at mange norske virksomheter i dag ikke er forberedt på truslene vi står overfor. Sikkerhetsarbeidet mangler ofte retning, helhet og ledelsesforankring. Det holder ikke å ha en IT-avdeling som jobber litt med IT-sikkerhet på si, eller en beredskapsperm i en skuff. Man blir ikke robust av det. I disse dager jobber mange virksomheter med å etterleve krav i Digital Operational Resilience Act (DORA), og det er bra, men det fortsatt en risiko her for at etterlevelse blir i papirform fremfor fokus på praksis – slik som det for mange ble med GDPR – et engangsprosjekt med fokus på samtykkebokser og ikke en løpende praksis. Norge ligger også bak på NIS2 og CER direktivene fra EU. Dette er alle store steg i riktig retning, men implementering og endring i praksis tar for lang tid. I mellomtiden kan sikkerhetsstrategien appellere til fellesskapet og virksomhetenes samfunnsansvar: Nasjonal sikkerhet er og blir et felles ansvar.
 

Fra strategi til handling sammen

Norge er fortsatt et av verdens tryggeste land, men tryggheten kommer altså ikke av seg selv. Den må forsvares og bygges hver dag. Nasjonal sikkerhetsstrategi 2025 gir oss et rammeverk og en retning. Nå må strategien tas i bruk – i kommunehus og styrerom, på sykehus og i transportknutepunkter, i småbedrifter og i store konsern. Så hvordan kan det gjøres? Start med å stille disse spørsmålene:

• Hva gjør vi for å styrke motstandsdyktigheten i egen virksomhet, i vår verdikjede og for samfunnet? Underbygger vår eksisterende virksomhetsstrategi den nasjonale sikkerhetsstrategien?
• Hvor god oversikt har vi over våre verdikjeder og avhengigheter?
• Hvor gode er kontinuitetsløsningene våre? Har vi faktisk testet at de fungerer slik vi ønsker?

Mange virksomheter sliter med å bare definere hva en verdikjede er, hvor den starter og hvor den slutter, samt hvilke kriterier som skal stilles for at verdikjede skal anses som kritisk.

Hvis svaret på spørsmålene ovenfor er at virksomheten jobber mot å etterleve DORA, NIS2, CER, Sikkerhetsloven, Sivilbeskyttelsesloven med mer, så bør man underveis også spørre seg om virksomheten faktisk blir mer motstandsdyktig av tiltakene som gjøres. For norske virksomheter må kunne tåle press og vi må kunne sikre verdikjedene. La oss alle ikke bare stille opp på dugnadsarbeidet for kaffe og vafler, men faktisk ta de tunge løftene og gjøre endringer som lever og varer.