OECD foreslår omfattende revisjon av internprisingsreglene for konserninterne tjenester

Innledning

1. juni 2026 publiserte OECD et offentlig diskusjonsnotat med forslag for en omfattende revisjon av kapittel VII i OECDs retningslinjer for internprising (Transfer Pricing Guidelines), som omhandler konserninterne tjenester. Endringsforslagene viderefører OECDs tydelige retning mot en dypere faktabasert analyse, og bort fra enkle tommelfingerregler. Forslagene fra OECD er ikke ment til å endre de grunnleggende prinsippene for analysen av konserninterne tjenester, men endringene vil ha praktiske implikasjoner.

Vi ser nærmere på de tre temaene som etter vår vurdering vil ha størst praktisk og operasjonell betydning for konsernene.

1. Et nytt analytisk rammeverk for konserninterne tjenester

Fra implisitt til eksplisitt: Delineasjonsrammeverket i kapittel I

Diskusjonsnotatet justerer kapittel VII for å eksplisitt knytte analysen av tjenester til veiledningen i kapittel I til III i OECDs retningslinjer for internprising.

Det legges særlig vekt på å anvende delineasjonsrammeverket fra kapittel I for å kartlegge hvilke konserninterne aktiviteter som faktisk er utført. Notatet skisserer i praksis en tretrinnsmodell for analyse av konserninterne tjenesteytelser:

Steg 1: Er det utført en aktivitet?

OECDs forslag knytter analysen av konserninterne tjenester tettere til delineasjonsrammeverket i kapittel I. Det kreves nå en nærmere undersøkelse av de kommersielle og finansielle relasjonene mellom partene basert på faktisk atferd, ikke bare på kontraktsmessig form. Etiketter, konserninterne avtaler og regnskapsmessige posteringer vil ikke lenger være nok til å fastslå at en tjeneste er levert.

Diskusjonsnotatet skiller tydelig mellom to mulige utfall: at ingen aktivitet er utført (i så fall avsluttes analysen), eller at en aktivitet har funnet sted (i så fall fortsetter analysen til steg 2).

Steg 2: Oppfyller aktiviteten nyttetesten?

Notatet reviderer den eksisterende nyttetesten innenfor delineasjonsrammeverket og gir to avklaringer av praktisk betydning.

OECD tydeliggjør at nyttevurderingen og fastsettelsen av armlengdevederlaget er separate analyser som ikke må sammenblandes. En aktivitet gir enten tilstrekkelig nytte til å anses som en avgiftspliktig tjeneste, eller ikke. Prisen for tjenesten er derfor ikke relevant for denne vurderingen. Dette er en viktig avklaring: skattemyndigheter har tidligere sammenblandet vurderingen av nytte og prissetting for å argumentere for at tjenester som ble ansett som for høyt priset, ikke bestod nyttetesten og dermed ikke burde ha blitt belastet. Avklaringen markerer et avgjørende skille mellom å avskjære hele vederlaget for tjenesten kontra å justere selve transaksjonsprisen.

Videre introduserer notatet en fremtidsrettet standard for å vurdere nytten hos mottaker. Etter gjeldende veiledning har nytten ofte blitt vurdert ut fra faktiske utfall. Notatet presiserer at nyttetesten er oppfylt dersom mottakeren, på det tidspunktet tjenesten ytes, med rimelig grunn kan forvente å oppnå en reell nytte av tjenesten, selv om nytten ikke faktisk materialiserer seg. Presiseringen begrenser skattemyndighetenes adgang til etterpåklokskap, men forutsetter at konserner dokumenterer den forventede nytten allerede ved oppstart, og ikke i ettertid.

Steg 3: Hva er den armlengdebaserte prisen?

Når delineasjons- og fordelstest-analysene er gjennomført, fastsettes det armlengdebaserte vederlaget ved å anvende veiledningen i kapittel I til III og prisingsmetodene i kapittel II. Notatet understreker at metodevalget skal gjenspeile de økonomisk relevante karakteristikkene ved transaksjonen, ikke tjenestens navn eller klassifisering.

2. Praktiske utfordringer som adresseres

Det eksisterende kapittel VII inneholder flere bestemmelser som skaper praktiske utfordringer for virksomheter og gir opphav til skattetvister. Utkastet adresserer en rekke av disse direkte og inviterer til offentlige kommentarer på flere av dem.

Valg av metode

Metodevalget må basere seg på de økonomisk relevante karakteristikkene ved tjenesten, ikke på hva tjenesten heter. Dette krever en detaljert analyse og grundigere forståelse av det faktiske innholdet i tjenesteaktivitetene.

Tjenester er ofte svært komplekse, involverer immaterielle eiendeler og samvirker med andre transaksjonstyper. Notatet signaliserer derfor at overskuddsdelingsmetoden (profit split method) trolig vil være den mest hensiktsmessige for slike transaksjoner.

Videre slår utkastet fast at det ikke er noen presumpsjon om at en bestemt internprisingsmetode skal anvendes for konserninterne tjenester, og at kostpluss-metoden eller TNMM ikke automatisk bør foretrekkes. Konserner som i dag benytter kostpluss eller TNMM uten grundig faktaanalyse, risikerer at denne tilnærmingen ikke lenger vil bli akseptert.

Aksjonæraktiviteter

Aksjonæraktiviteter har vært et hyppig tvistetema i norske skattemyndigheters bokettersyn. Sentrale temaer har inkludert hvilken andel av konsernledelsesaktivitetene som bør klassifiseres som aksjonæraktiviteter uten viderefakturering, samt hvilket selskap i konsernstrukturen som bør bære kostnadene for slike aktiviteter.

Notatet gir ny veiledning på flere konkrete punkter: hvordan man skiller mellom sentraliserte og desentraliserte konserner; hvilket selskap som skal bære kostnadene; og at aktiviteter ikke automatisk er aksjonæraktiviteter bare fordi de utføres av toppledelsen. Det presiseres også at et holdingselskap kan belaste seg selv for kostnader knyttet til aktiviteter det er mottaker av.

OECD har også spesifikt invitert til offentlige kommentarer om definisjonen av aksjonæraktiviteter, den praktiske håndteringen av aksjonæraktiviteter.

Andre adresserte områder

Utkastet gir også oppdatert veiledning på en rekke andre ofte omstridte områder:

• Mottakere som går i underskudd: det faktum at en tjenestemottaker går med underskudd, er ikke i seg selv grunnlag for å ikke belaste selskapet for mottatte tjenester.
  
  
• Tjenester og immaterielle eiendeler: grensegangen mellom en tjeneste og en overføring av immaterielle eiendeler behandles mer inngående, herunder tilfeller der strategisk rådgivning basert på proprietær kunnskap (know-how) i realiteten kan innebære en overføring av slik kunnskap til datterselskaper.
  
  
• Duplisering: det kreves et høyere beviskrav og en konkret vurdering fra sak til sak. Notatet utvider også eksisterende veiledning om at noe duplisering kan være tilsiktet og kommersielt begrunnet.
  
  
• Allokeringsnøkler: utvidet veiledning om indirekte belastning, inkludert en oppfordring til offentlige kommentarer. Allokeringsnøklene bør være målbare, relevante for tjenestetypen og enkle å verifisere.
  
  
• Tjenester med lav merverdi (LVAS): påslagssatsen på 5 % er i det vesentlige uendret, men utkastet utdyper eksisterende veiledning om at 5 %-satsen ikke bør brukes som referanseramme for tjenester som ikke kvalifiserer som LVAS, og at slike tjenester faktisk kan bære et påslag under 5 % avhengig av forholdene.

3. Nye dokumentasjonsforventninger

Utkastet inneholder et nytt avsnitt med detaljerte dokumentasjonsforventninger for å godtgjøre at nyttetesten er oppfylt og for prissettingen. Den spesifiserte informasjonen supplerer det eksisterende dokumentasjonsrammeverket i kapittel V (masterfil og lokal fil).

Anbefalingene utgjør ikke en obligatorisk sjekkliste, og detaljeringsnivået bør stå i forhold til tjenestenes vesentlighet og karakter. Likevel setter det nye avsnittet en tydelig beste-praksis-standard. Det må forventes at skattemyndigheter vil kreve at standarden følges for vesentlige transaksjoner. Konserner kan dessuten velge å investere i bedre løpende dokumentasjon for å redusere risikoen for fremtidige kontroller.

For nyttetesten bør samtidsbasert dokumentasjon inkludere:

• En redegjørelse for den forventede nytten ved oppstart av tjenesten
  
• Der den forventede nytten uteblir, en forklaring på årsakene og de kommersielle beslutningene som følger av dette
• Kommunikasjon mellom tjenesteyter og tjenestemottaker
• Teknisk dokumentasjon og tjenesteavtaler
• Leveranser eller resultater fra tjenestene
  
• En klar og nøyaktig oversikt over aktivitetene knyttet til den konserninterne tjenesten

For prissettingen trekkes følgende informasjon frem som nyttig:

• En beskrivelse av prosessen ved bruk av en indirekte fordelingsmetode. Dette kan inkludere begrunnelse for valgte allokeringsnøkler, beregning av allokeringsnøkler, avvik mellom pådratte og belastede kostnader, samt prosedyrer og kriterier anvendt for å identifisere kostnadsgrunnlaget og allokeringsnøklene.
• En forklaring på hvordan kostnadsgrunnlaget er bygget opp, herunder identifikasjon av direkte kostnader, indirekte kostnader og driftskostnader. Dette bør inkludere en vurdering av budsjetterte kontra faktiske kostnader og stikkprøver av underlagsdokumentasjon, som timelister, fakturaer eller kvitteringer.
• En spesifikasjon av viderefakturerte kostnader og kostnader det er lagt påslag på.
• Eventuelle fakturaer fra eksterne leverandører, særlig for viderefakturerte kostnader

4. Operasjonelle konsekvenser for konserner

Tre operasjonelle konsekvenser skiller seg ut for konserner.

For det første vil det være behov for nye prosesser og systemer for å innhente og dokumentere den informasjonen som forventes om tjenestene som ytes. Dybdeanalysen som kreves, forutsetter at tilstrekkelig informasjon faktisk er tilgjengelig. Dette er potensielt en betydelig endringsprosess, som vil berøre langt flere enn skatteavdelingen alene.

Videre kreves det en mer detaljert kostnadsanalyse for å underbygge valgt internprisingsmetode. Beregning og internbelastning av konserninterne tjenestetransaksjoner er allerede utfordrende for mange konserner, særlig ved bruk av den indirekte metoden og allokeringsnøkler. Det vil for konserner være avgjørende å ha tilgang til relevante kildedata for prisfastsettelse, løpende overvåking og eventuelle etterjusteringer, samt teknologiløsninger som kan håndtere disse beregningene effektivt. Brukes overskuddsdelingsmetoden for første gang, kan det i tillegg kreves nye prosesser for å sikre etterlevelse av metoden.

For det tredje kan nytten måtte etableres over flere år. Det avgjørende er den forventede nytten på tidspunktet tjenesten ble etablert, ikke om nytten faktisk realiseres. Dette betyr at dokumentasjonen må utarbeides når tjenesten etableres, og at den gjennomgås jevnlig over tid.

5. Veien videre

Interesserte parter inviteres til å sende inn skriftlige kommentarer innen onsdag 22. juli 2026, med en offentlig høring i november 2026 ved OECDs konferansesenter i Paris. Endelig veiledning er derimot tidligst ventet i 2027.

Retningen fra OECD er tydelig, men det gjenstår å se om den endelige oppdateringen vil gi tilstrekkelig forutberegnelighet til å redusere skattetvister eller simpelthen vil generere ytterligere etterlevelsesplikter.

For norske virksomheter med konserninterne tjenesteordninger er det nå rett tidspunkt å vurdere eksisterende retningslinjer og dokumentasjon opp mot rammeverket som foreslås i utkastet, både for å identifisere eventuelle mangler og for å vurdere om det er hensiktsmessig å avgi et innspill til den offentlige høringen.

Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å diskutere hvordan disse foreslåtte endringene kan påvirke din virksomhet eller dine internprisingsordninger.