Lagmannsrettens dom i Strawberry Services-saken

Borgarting lagmannsrett avsa 24. februar 2026 dom i saken Strawberry Services AS og Strawberry Hotels AS mot Staten v/Skatteetaten, en sak skattyterne vant 2-1.

Bakgrunn

Saken har sin bakgrunn i et forlik på 80 millioner kroner som ble inngått mellom Strawberry Hotels AS og et konkursbo. Strawberry Hotels AS og to datterselskaper (som senere ble Strawberry Hotels AS) fattet styrevedtak om å dele forlikskostnaden mellom selskapene fordi kostnaden ble ansett å begrense negative virkninger for selskapene. I styreprotokollene var formålene oppgitt til å være (i) å forhindre negativ omtale i media/omdømme, (ii) unngå forverring i forholdet til forretningsforbindelser og (iii) begrense prosesskostnader/prosessrisiko (det siste formålet gjaldt bare for morselskapet). Skattekontoret var uenig i de anførte formålene, nektet fradragene og utbyttebeskattet morselskapet for den delen av forliket som ble dekket av datterselskapene.

Hovedpunkter fra dommen

• For at det skal foreligge fradragsrett må det 1) ha skjedd en oppofrelse (foreligge en kostnad), 2) som må ha tilknytning til et inntektserverv (skattepliktig eller skattefritt etter fritaksmetoden) og 3) som må være tilordnet til rett skattyter. Det første vilkåret, kostnadsvilkåret, kommer sjelden på spissen, enten har det skjedd en reduksjon i formuesstillingen eller så har det skjedd en ombytting av verdier. Staten argumenterte imidlertid at dette ikke skulle ses på som en kostnad, men korrigering av tidligere forhold. Konkursboet hadde anført at det hadde skjedd ulovlige utdelinger fra selskapet og staten mente at betalingen måtte anses som en reversering av tidligere ulovlige utdelinger (som dels var skattepliktige og skattefrie). Lagmannsretten måtte derfor ta stilling til hva forliket var betaling for. Etter en gjennomgang av forliket og partenes forutgående påstander i prosesskriv, kom retten til at de 80 millionene kronene var betaling for å avslutte en tvist og ikke reversering av ulovlige utdelinger.

• Når det gjaldt tilknytningsvilkåret er det klart at kostnader pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre inntekter er fradragsberettiget (benevnt finale tilknytninger). I rettspraksis har en også fastslått at også kostnader som har en sammenheng med den virksomheten som utøves (revisjons- og regnskapskostnader), benevnt kausuale sammenhenger, også er fradragsberettiget, se skatteloven § 6-1. Fradragsretten til morselskapet berodde imidlertid på skatteloven § 6-24 (1) og staten hadde anført at den bestemmelsen ikke hjemlet fradrag for såkalte kausale sammenheng-kostnader. Lagmannsretten avviste dette med henvisninger til bl.a. høyesterettspraksis som fastslår at tilknytningsvilkåret er det samme etter skatteloven §§ 6-1 og 6-24 (1). Et annet generelt poeng som lagmannsretten også trakk frem var at tilknytningsvurderingen skal baseres på skattyters oppgitte formål (med mindre kostnaden kan ha et diskvalifiserende formål som gave eller privatkostnad) samt at ikke retten skal sensurere forretningsskjønn. Under den konkrete vurderingen for hver av selskapene kom retten til at de oppgitte formålene hadde tilstrekkelig finale/kausale tilknytning til at dette vilkåret også var oppfylt.

• Under tilordningsdrøftelsen for datterselskapene var spørsmålet om de var forpliktet etter det underliggende forhold eller om det var andre grunner til at de måtte bære oppofrelsen. Andre grunner kunne være de prinsipper som aksjeloven § 3-9 bygger på, dvs. at [felles-] kostnader skal fordeles i samsvar med det enkelte selskaps forretningsmessige interesse i kostnaden. De påberopte formålene tilsa at kostnadene var fordelt i tråd med disse prinsippene, slik at også tilordningsvilkåret var oppfylt. Siden kostnadsfordelingen var i tråd med aksjelovens prinsipper, forelå det heller ingen [maskerte] skattepliktige utbytter, slik at alle vedtakene ble opphevet. Flertallets vota er velskrevet og i tråd med de sentrale rettskildene på området.

Avgjørelsen kan leses her.