Dom fra Høyesterett om internprising

Fredag 26. mars avsa Høyesterett dom i saken mellom Staten v/Oljeskattekontoret og Orlen Upstream Norway AS, en sak skattyter vant.

Bakgrunn

Bakgrunnen i saken var at skattyter hadde mottatt flere lån fra sitt morselskap. Det var rettskraftig avgjort at selskapet var tynt kapitalisert og det var enighet om at renten på lånene var lavere enn renten som en uavhengig långiver ville ha krevd. Vilkårene for inntektsjustering var oppfylt, jf. skatteloven § 13-1 (1). Tvisten i saken var hvordan inntektsfastsettelsen etter bestemmelsens tredje ledd skulle skje, der det var klart at selskapet var tynt kapitalisert, men hvor den avtalte renten var lavere enn det som følger avarmlengdeprinsippet. 

Hovedpunktene fra dommen

• Staten argumenterte at det er bare mulig å forholdsmessig redusere rentefradraget, slik at bare den avtalte renten på hovedstolen som ble anerkjent for skatteformål var fradragsberettiget (vilkårbasert justering). Skattyter argumenterte for at det skulle skje en nettojustering, dvs. at avskjæringen skulle begrenses til den renten som en uavhengig ville ha krevd for et armlengdes lån (transaksjonsbasert justering).

• Høyesterett tok utgangspunkt i ordlyden, som var opptatt av om inntekten var redusert. Det ble gjort et poeng ut av at bestemmelsen ikke kom til anvendelse dersom rentene på lån til et tynt kapitalisert selskap var lavere enn det en uavhengig långiver ville krevd, som viste at det var en sammenheng mellom hovedstol og rente [som gjorde det naturlig å hensynta begge deler i skjønnsfastsettelsen av inntekten]. Spørsmålet var deretter om andre rettskilder kunne tilsi en annen forståelse. Forarbeider, rettspraksis og OECD-retningslinjene, som fokuserte på en eller flere transaksjoner, trakk i samme retning som ordlyden. Staten hadde anført at skatteloven §§ 6-1 og 6-40 tilsa at det bare var faktisk betalte renter på den delen av lånet som var beholdt etter justering etter § 13-1 som var pådratt for skatteformål og at det derfor ikke var mulig å kreve fradrag for det overskytende. Høyesterett var ikke enig i dette, og det var det nye hypotetiske faktumet etter tredje ledd som måtte legges til grunn for beskatningen. Det ble også vist til en avgjørelse fra Klagenemnda for petroleumsskatt, som i tråd med Høyesteretts syn også la vekt på inntektsforhøyende og inntektsreduserende trekk når den vurderte fradragsrett på et eksternlån hvor det også var stilt en morselskapsgaranti.

• Skattemyndighetene hadde en subsidiær anførsel om endring etter tredje ledd fordrer at avtalt rente må ligge utenfor et armlengdeintervall. Høyesterett avviste anførselen ved å kort vise til at målet etter tredje ledd, fastlegge en armlengdes rente, ikke måtte sammenblandes med vurderingen av når det foreligger endringsadgang etter bestemmelsens første ledd, der hvor renten enten må ligge lavere eller høyere enn et armlengdeintervall. Resultatet ble at Oljeskattekontoret må hensynta begge deler når saken vurderes på nytt. Høyesteretts dom virker riktig, ellers ville den åpnet for at skattemyndighetene kunne justert prising fordi et enkelt vilkår ikke var armlengdes, selv om andre vilkår kunne oppveie disse vilkårene og vel så det. Det sentrale må være om inntekten har blitt redusert som følge av den kontrollerte transaksjonen (eller transaksjonene), hvor en nettobetraktning har mest for seg.

Lenke til avgjørelsen: Norges Høyesterett - Dom: HR-2026-707-A - Lovdata