Ombruk, reparasjon og deling. Hvor langt har vi egentlig kommet?

Deloitte har laget en rapport som oppsummerer hvor langt vi har kommet på oppdrag av innsatsgruppen for samfunnsoppdraget.

Konklusjonen er at sirkulær økonomi fortsatt er i en tidlig fase i Norge. Løsningene som finnes er sjelden skalert opp, og innsatsen er spredt, lite systematisk og ofte avhengig av prosjektmidler og ildsjeler.

Rapporten vurderer status for hvert av de tre delmålene i satsingen.

1. Ombruk og reparasjon skjer, men i liten skala

Mål mot 2035: «Det er etablert nye initiativ og samarbeid som gir en betydelig økning i ombruk og reparasjon blant forbrukere, sivilsamfunn, næringsliv og offentlig sektor.»

Hva er status?

For de fleste produkter er det fortsatt enklere og billigere å kjøpe nytt. Mobiltelefoner og brukte kontormøbler har for eksempel et fungerende marked, mens bygningsmaterialer generelt har kommet kort, med noen unntak.

Hva driver utviklingen?

Nytt EU-regelverk vil stille krav til at produkter kan repareres og ombrukes. Offentlig sektor har begynt å bruke innkjøpsmakten til å fremme ombruk, og for enkelte produktgrupper begynner ombruk å bli lønnsomt.

Hva hindrer ombruk og reparasjon?

Det er fortsatt billigere å kjøpe nytt enn å reparere eller kjøpe brukt for de fleste produkter. Utvalget av brukte varer er ofte tilfeldig og uoversiktlig, tilgangen på reparatører er begrenset, og mange vet ikke hva som kan repareres eller hvor de kan få hjelp.

Hva må til?

For å nå målet må prisforholdet mellom nytt og brukt utjevnes, koblingen mellom tilbud og etterspørsel styrkes, og informasjon om ombruk og reparasjon nå bredere ut.

2. Deling i lokalsamfunn er i vekst, men fortsatt tidlig

Mål mot 2035: «Det er etablert gode delingsløsninger som medfører at det deles mer og forbrukes mindre i norske lokalsamfunn.»

Hva er status?

Utlån av fritidsutstyr er mest utviklet, med utlånssteder spredt over hele landet. Bildeling, klesutleie og kommunal utstyrsdeling er derimot mindre utbredt.

Hva hindrer deling?

På tilbydersiden drives mange av ordningene av ideelle aktører og er avhengige av tilskudd, noe som gjør stabil finansiering utfordrende. På etterspørselssiden er det ofte billigere å kjøpe nytt, og deling er ikke praktisk nok til å konkurrere med det å eie.

Hva må til?

For å nå målet må deling bli enklere og billigere enn å eie, og aktørene trenger økonomisk forutsigbarhet.

3. Ressursdeling mellom bedrifter har uutnyttet potensial

Mål mot 2035 «Bedrifter deler i større grad knappe ressurser som råvarer, energi og areal.»

Hva er status?

Deler av prosessindustrien har kommet langt, med etablerte industriparker som deler spillvarme og biprodukter mellom bedrifter. I andre prioriterte næringer er få konkrete løsninger realisert så langt. Havbruk og fiskeri sitter på store mengder restråstoff som ikke utnyttes fullt ut, kommunal sektor produserer allerede biogass og biogjødsel fra avløp og avfall, men skalering bremses av svak lønnsomhet, og utnyttelse av overskuddsvarme fra datasentre er fortsatt lite utbredt.

Hva driver utviklingen?

Høye råvarepriser og nye EU-krav gjør ressursdeling mer lønnsomt på tvers av næringene.

Hva hindrer ressursdeling?

Grensen mellom avfall og biprodukt er ikke alltid tydelig definert, og finansieringsordninger er ofte innrettet mot enkeltbedrifter fremfor samarbeid på tvers av virksomheter.

Hva må til?

Det trengs bedre oversikt over restrømmer, langsiktige virkemidler og arealplanlegging som legger til rette for samlokalisering.

Hele rapporten kan leses her.