Hvordan får vi kritiske samfunnsaktører til å samhandle i totalforsvaret?

Se opptaket av vår debatt fra Arendalsuka "Totalforsvarets år: Hva hvis det utenkelige skjer?"

Se for deg at vi befinner oss i Norge, senhøsten 2027:

Etter forhandlinger gjennom sommeren er det inngått en fredsavtale mellom Russland og Ukraina. I en overgangsperiode har Nato forsterket sin tilstedeværelse ved Ukrainas grenser, hvor Norge bidrar. Den sikkerhetspolitiske spenningen i Europa og mot Norge fremstår tilsynelatende som lavere enn på lenge.

Russland varsler en større militærøvelse i nord, og begynner å forflytte militære styrker fra andre deler av landet mot nord og mot Baltikum. Det observeres også økt russisk aktivitet i havområdene i nord. Det er delte meninger blant norske myndigheter og fagmiljøer om hvordan den russiske aktiviteten skal tolkes: er dette rutinemessig øvingsaktivitet, eller forberedelser til noe mer?

De siste månedene har større og mindre digitale angrep rammet energi, helse og kommunikasjonsinfrastruktur utover normalt. Det er ikke fastslått hva dette skyldes og eller hvem som står bak. En morgen sent i november oppstår et omfattende strømbrudd på Østlandet og hele landsdelen våkner opp til mørke. Årsaken er ukjent.

Strømbruddet går ikke over etter noen timer, det vedvarer. Nettet er ustabilt. Norsk og alliert militær aktivitet blir mer synlig rundt om i landet. Samtidig øker uroen i befolkningen. Norske myndigheter kan ikke bekrefte eller avkrefte sammenheng mellom hendelsene. Spekulasjoner om hvem som står bak strømbruddet og om myndighetene holder tilbake informasjon øker. Rykter sprer seg om hvem som står bak strømbruddet og at myndighetene holder tilbake informasjon. Det oppstår bekymring for sabotasje og om hovedveiene er trygge. Det ryktes at butikkene i Oslo-området går tom for mat og vann.

Dette er et tenkt scenario – men dessverre er det ikke lengre så utenkelig. Scenarioet var utgangspunkt for Deloittes debatt om Totalforsvaret under Arendalsuka 2026, som du kan se her.

Usikkerheten er en sentral del av situasjonene vi må forberede oss på. Overgangen fra fred til krise til krig er ikke lenger klare terskler, men konstante vurderinger av situasjonsbildet som kan endres fra dag til dag. Skillet mellom sivile og militære mål, fysisk og digital infrastruktur viskes ut. Scenarioet ovenfor illustrerer hvordan en hybrid trussel kan utspille seg: en kombinasjon av militært press, svikt i kritisk infrastruktur, kriminalitet og informasjonskrig. Landets forsvarsevne i slike situasjoner avgjøres ikke bare av Forsvaret, men krever motstandskraft og samhandling fra et helt samfunn.

Hvorfor er dette viktig?

2026 er utnevnt som Totalforsvarsåret, nettopp for at vi som samfunn skal være bedre forberedt på å måtte stå i konflikt, etter flere tiår i dyp fred. Totalforsvar er ikke en militær strategi – det er en samfunnsstrategi. Dette er nedfelt i sentrale nasjonale kunnskaps- og styringsunderlag som Forsvarskommisjonen av 2023, Totalberedskapskommisjonen av 2023, Langtidsplanen for Forsvaret og Nasjonal sikkerhetsstrategi.

Totalforsvar betyr at:

• Forsvaret må være klart og trent for å løse skarpe oppdrag for vår sikkerhet og selvstendighet, sammen med allierte når det trengs
• Offentlige virksomheter – helse, politi, kommuner og kritisk infrastruktur – må samhandle tett med Forsvaret og hverandre
• Næringslivet må understøtte Forsvarets behov gjennom produksjon, logistikk og innovasjon, samtidig som det opprettholder kritiske funksjoner
• Mediene og demokratiske institusjoner må holde stand og søke og formidle faktabasert informasjon
• Hver enkelt av oss er en del av totalforsvaret, gjennom vår individuelle motstandskraft, beredskap og evne til å bidra: Alle må gjøre det de kan for å holde samfunnet i gang ved krise og krig og leve så normalt som vi klarer.

I dette bildet må her aktør forstå sin rolle i helheten og hvordan egne sårbarheter påvirker andre. Det krever øvelse, samhandling og tillit bygget på forhånd, ikke når krisen allerede er et faktum.

Vi er fortsatt sårbare

Norske myndigheter og næringsliv har gjort betydelige fremskritt innen beredskapsplanlegging. Men det finnes fortsatt kritiske svakheter:

• Fragmentert situasjonsforståelse. Ulike aktører har ulike datasystemer, klassifiseringsnivåer og informasjonsdelingsmekanismer. Som scenarioet over illustrerer, mangler vi ofte en felles, oppdatert situasjonsforståelse når en krise oppstår. Det kan føre til dobbeltarbeid og dårligere beslutninger
• Uklare roller og ansvar. Hvem bestemmer når situasjonsforståelsen er ulik?
• Mangelfull tillit og kjennskap. Mange aktører kjenner ikke hverandre godt nok. De har ikke øvd sammen. De vet ikke hvordan egen eller andre virksomheter fungerer under press. Mange aktører i næringslivet opplever det som uklart hva egen rolle er når krisen inntreffer, de ønsker å delta, men vet ikke hvordan.
• Beredskapsplaner som ikke er testet. Mange organisasjoner har gode planer på papir, men de er ikke regelmessig testet eller oppdatert. Når de skal brukes, viser det seg at de ikke fungerer som forventet.
• Sårbarhet i kritiske avhengigheter. Energisektoren er avhengig av IKT-systemer som er avhengig av internasjonale leverandører. Forsvaret, helsevesenet og matforsyningen er avhengig av globale forsyningskjeder. Kommunikasjonsinfrastrukturen er avhengig av få aktører. Disse avhengighetene er ikke alltid kartlagt eller håndtert.
• Manglende innovasjonskultur. Krigen i Ukraina har vist at motstandskraft krever evne til å innovere raskt under press. Norge må bygge en kultur hvor nye løsninger kan testes og implementeres raskt, både teknologisk og organisatorisk.

Disse svakhetene reiser noen sentralt spørsmål: Hvordan sikrer vi at offentlige myndigheter og næringsliv sammen bygger motstandsdyktighet som bidrar til nasjonalt forsvar og sikkerhet? Hva kreves av ulike aktører hvis scenarioene vi frykter inntreffer?

Hva må til?

Effektiv nasjonal beredskap krever at kritiske samfunnsfunksjoner – energi, transport, kommunikasjon, helsevesen – både sikrer egen robusthet og integreres i nasjonal forsvarsplanlegging. Dette skjer ikke av seg selv, men krever konkret og målrettet arbeid.

• Scenariobasert planlegging er et av virkemidlene. Istedenfor generiske planer starter vi med realistiske scenarioer og jobber bakover: Hvordan påvirker dettte scenarioet oss som virksomhet? Hva må vi gjøre nå for å håndtere dette scenarioet? Hvilke evner mangler vi? Hvilke avhengigheter er kritiske?
• Etablering av styringsrammeverk som definerer roller, ansvar og oppgaver i både normal drift og krise. Dette må være kjent og akseptert av alle aktører, og det må være testet.
• Regelmessige øvelser som tester samhandlingen mellom aktører. Ikke bare tabletop-øvelser, men øvelser som faktisk tester systemer og prosesser under realistiske forhold. Erfaringen fra øvelsene må systematiseres og implementeres.
• Sårbarhetsanalyser som identifiserer kritiske avhengigheter og svake punkter – og som fører til konkrete tiltak. Dette må gjøres på tvers av sektorer, ikke bare innenfor hver sektor.
• Kontinuitetsplaner som sikrer at kritiske funksjoner opprettholdes selv under alvorlige forstyrrelser. Hva er våre kritiske funksjoner, og hvordan får vi disse til å fungere i en krise («minimum viable organisation»)? Hvilke ressurser har vi, og hva må vi være forberedt på å avgi i krise? Disse må være konkrete, testet og oppdatert.
• Felles situasjonsforståelse gjennom data og analyse. Teknologi kan muliggjøre rask informasjonsdeling mellom aktører, men det krever også tillitsbaserte samarbeidsavtaler og klare prosesser. Evnen til å ta de rette beslutningene avhenger av at alle kjenner på samme kriseforståelse. Det krever god kompetanse på å forstå hva dataene faktisk forteller oss, og hvor mye handling haster.
• Tillit og kultur. Alle disse tiltakene forutsetter at aktører stoler på hverandre og forstår at de er gjensidig avhengige. Dette bygges gjennom åpenhet, kommunikasjon og bevisst arbeid med samhandling.

Vi i Deloitte har lang erfaring med å hjelpe offentlige og private virksomheter i både Norge og globalt med å sørge for at de er forberedt.

Fordi trygghet skapes ikke alene. Vi bygger den sammen.