Du kan være i et skatteparadis uten å vite det |
Norske selskaper som plasserer verdier i aksjer, aksjefond eller andre verdipapirer, kan ha investeringer i skatteparadis uten å vite det. De skattemessige konsekvensene kan bli store. Fritaksmetode eller ikke fritaksmetode, det er spørsmålet!
Når et aksjeselskap plasserer penger i verdipapirer er det avgjørende å vite hvorvidt den forventede avkastningen vil være skattepliktig eller skattefri når og dersom den en gang kommer. Dette påvirker den endelige avkastningen, noe som igjen vil påvirke vurderingen av de ulike investeringsmulighetene i forkant. Når avkastningen er der, selvangivelsen skal sendes og regnskapet revideres er det uansett på tide å få klarhet.
Vår erfaring er at det ikke enkelt å fastslå den reelle skatteplikten i en investering, hverken på forhånd eller i etterkant. Vi opplever at dette er et tema som skaper stor frustrasjon for økonomiansvarlige i mange norske selskaper.
Den røde tråden i fritaksmetoden er omtrent sånn: I en situasjon der et aksjeselskap investerer i aksjer, aksjefond eller selskapsandeler i høyskatteland, enten det er i Norge, EØS eller andre deler av verden, vil gevinster og utbytte være skattefrie (dog slik at investeringer i selskaper og fond utenfor EØS må overstige 10 % og man må bli sittende med dem i minst 2 år).
Vår erfaring er at selskaper flest er opptatt av å spare skatt dersom de kan det, men de er enda mer opptatt av ikke å komme en situasjon der de urettmessig har tilbakeholdt investeringer fra beskatning. For å unngå å investere i selskaper og fond med tilknytning til skatteparadisene forsøker man kanskje å finne frem til kjente selskaper og fond notert på kjente børser å investere i – kanskje ved hjelp av aksjeanalysene presentert i norske næringslivsaviser.
Men de finere nyansene i reglene som avgrenser fritaksmetoden er først og fremst styrt av risikoen for uthuling av det norske skattefundamentet i følge Finansdepartementet. Hensynet til forutberegnelighet for investorer og til deres etterlevelseskostnader har hatt mindre betydning.
Vanskelig å fastslå hvor mye skatt som skal betales
Investerer man i selskaper eller fond som har tilknytningspunkter til utlandet blir spørsmålene derfor mange. Hva er egentlig definisjonen på et selskap? Og hva er et aksjefond? Hvor er det reelt etablert, hvor er det skattemessig hjemmehørende og hvor hardt er egentlig selskapet eller fondet beskattet der ute?
Noen ganger er disse spørsmålene enkle å svare på, andre ganger kan man ta rede på dem ved hjelp av offentlig tilgjengelig informasjon – og litt detektivarbeid. Det finnes for eksempel en offisiell liste over lavskatteland som jevnlig oppdateres – men som ikke er helt til å stole på. Det er selvsagt mulig å sette seg inn i andre lands rammebetingelser for selskaper og fond og foreta en detaljert sammenligning med tilsvarende norske regler. Gjennom en slik vurdering kan man ta stilling til om selskapet tilsvarer et norsk selskap eller fond, og derfor skal behandles på linje med det som gjelder for de norske selskapene. Lett er det imidlertid ikke, og uansett ikke gratis.
Hvor er selskapet skattemessig lokalisert?
Det er noen spørsmål det er tilnærmet umulig for en investor å avklare uten aktiv medvirkning fra selskapet eller fondet man har investert i. Det er erfaringsmessig ikke alltid like lett å få svar direkte fra selskapet eller fondet man har investert i. Noen stiller seg kanskje bare likegyldige til informasjonsbehovet som en liten norsk investor måtte ha. I verste fall vil ikke selskapet/fondet offentliggjøre avgjørende informasjon. Som investor må man nemlig selv som et minimum klare å finne ut dette sentrale spørsmålet; hvor er selskapet eller fondet skattemessig hjemmehørende?
Det er ikke avgjørende hvor det er registrert. Selskapsrettslig kan selskapet eller fondet være et lovlig opprettet selskap i land A og underlagt kontroll der – og sender kanskje regnskapene sine til land As regnskapsregister – dersom land A holder seg med et slikt. Skattemessig kan det likevel være hjemmehørende i land B. Et unntak er faktisk selskaper som er registrert i Norge. Norske selskaper som ikke er skattemessig hjemmehørende i Norge skal i prinsippet også fjernes i det norske foretaksregisteret og tvangsoppløses. Men ikke alle andre land har like stringente regler som vi.
Det er heller ikke avgjørende om det er børsnotert i land A, B eller C. Det er ikke avgjørende at det har kjente kontorer eller kjent næringsvirksomhet i et eller flere av landene, eller hvor det tjener penger. Det er faktisk ikke avgjørende om det betales skatt til land A, B eller C.
Hvor er ledelsen etablert?
Det som avgjør skattemessig lokalisering, er hvor ledelsen av selskapet er etablert. Som Finansdepartementet skriver i et svarbrev til et selskap etablert i Drammen den 30. august 2012: Det avgjørende er hvor selskapet ledes fra, dvs. hvor dets styrefunksjoner utøves. Dette kriteriet er det kriteriet som i henhold til de internasjonale mønsteravtalene om fordeling av beskatningsrett alene er avgjørende for hvor selskapet/fondet har sin globalskatteplikt; altså er skattemessig hjemmehørende.
Vi kan jo være enige i at det er praktisk dersom statene praktiserer fordelingen av beskatningsretten over selskaper og fond noenlunde likt kloden rundt. Det som er hodepinen for investorene er at det også har avgjørende betydning for beskatningen av selskapets/fondets småinvestorer. Uansett hvilke ressurser som legges ned vil de ofte slite med å få klarhet i slike spørsmål om hver enkelt investering tidsnok til å levere et korrekt regnskap og en korrekt selvangivelse. De kan ikke engang stole på at det som var sant i fjor fortsatt er sant i år.
Send problemet videre?
Så hva kan man gjøre? En liten trøst oppe i det hele er det kanskje at man kan overlate hodepinen til skattekontoret. Man kan sende inn selvangivelse der avkastningen holdes utenfor den skattepliktige inntekten og legge ved en oversikt over hvilke selskaper/fond man har hatt, men som man tror det er skattefrie inntekter på – da er vel opplysningsplikten oppfylt? Spørsmålet hvis man velger den løsningen blir hvor mye man selv må ha strevd med problemet før skatteskjebnen legges i skattekontorets hender. Tar man det for lettvint kan man beskyldes for bevisst å forsøke å lure. Hvis skattekontoret tolker situasjonen slik, lurer det en potensielt betydelig tilleggsskatt i bakgrunnen.
Dersom man har levert inn en oppgave som ikke inkluderer avkastning fra slike investeringer, må man krysse fingrene for at avsetningen for betalbar skatt i finansregnskapet dette året har blitt noenlunde riktig og at revisor tør å signere næringsoppgaven. Vi har sett mange slike saker, men vi har ikke klart å se noe tydelig mønster i hvordan skattekontorene behandler disse sakene. Generelt er det vårt råd at jo bedre man dokumenterer sine vurderinger, jo større er sannsynligheten for at skattekontoret hjelper i stedet for å straffe en.
Skattekontoret kunne i prinsippet også forsøke å bidra til å løse problemet, og benytte seg av sitt nettverk av informasjonsutvekslingsavtaler for å ta rede på hvor selskapene rent faktisk er beskattet som hjemmehørende i det aktuelle året. Så kunne skattekontoret sende skattyterne en korrekt avregning - når det har gått litt tid.
Det er vår oppfatning at skattekontorene rundt om i Norge burde engasjere seg i avklaringen oftere, til beste for skatteyterne. Det er dessverre ikke alltid tilfelle.
Kontakt oss
 |
Elin Sætre Løfsgaard Partner Deloitte Advokatfirma +47 93 43 98 99 |
Siden ble sist oppdatert
