Fra 1. mai 2010 gjelder nye regler for koordinering av trygdeordninger i EU |
Retten til fri bevegelighet av personer er en grunnleggende rettighet og ett av hovedprinsippene innefor EU og EØS samarbeidet. I dagens velferdssamfunn har trygd og pensjonsordninger stor betydning for den enkelte
For å sikre at slike rettigheter ikke bortfaller dersom man arbeider eller utøver selvstendig næringsvirksomhet innenfor EU/EØS området, har medlemslandene regler for koordinering av trygd.
Koordinering av trygdeytelser for personer som beveger seg over landegrensene er regulert i en rekke bi- og multilaterale avtaler, såkalte trygdeavtaler, som Norge har inngått med en rekke land eks. USA, Australia, Chile, Tyrkia mfl.
Det praktisk viktigste regelverk på dette området er nå EU/EØS-avtalens bestemmelser om trygd, som gjelder for Norge på lik linje som for øvrige EU-land.
Nåværende forordning EØF 1408/71 om koordinering trygd erstattes av ny forordning EØF 883/04 i kraft fra 01.mai 2010 for alle EU land. (Nærmere bestemmelser for gjennomføring av grunnforordningen er gitt i EØF 987/09.)
Forordningen inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger, slik at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet. Dette for å sikre kontinuitet i opptjening og løpende dekning for risiki.
Den nye og moderniserte forordningen bygger på de samme prinsipper som den gamle, det vil si ”prinsippet om likebehandling”, ”eksport av ytelser”, ”sammenlegning av opptjeningstid” osv.
Det er imidlertid viktige endringer for utstasjonering, ”multi-state workers”, og for ansatte innen internasjonal transport og luftfart. Videre er det innført nye saksbehandlingsregler, samt regler for gjensidig bistand ved innkreving av ubetalte avgifter. Det er fastsatt frister for responstider mellom landene, foreløpige lovvalg og utbetaling av ytelser.
Hovedregelen er fortsatt at man skal være medlem i det land man arbeider eller utøver selvstendig næringsvirksomhet. Fra dette utgangspunkt er det imidlertid viktige unntak.
Ansatte som for en tidsbegrenset periode, sendes ut fra sin arbeidsgiver i hjemlandet for å arbeide for arbeidsgiveren i et annet EU/EØS land, fortsatt kan være medlem i hjemlandet trygd og pensjonsordninger. Etter de tidligere reglene var utstasjonert personell unntatt fra arbeidslandets trygdordninger dersom utstasjoneringen ikke skulle vare i mer enn 12 måneder, med mulighet for forlengelse med ytterligere 12 måneder. Dette er nå endret slik at hovedregelen er 24 måneder fra utsendingstidspunktet.
Arbeidstakere som arbeider i mer enn et medlemsland, såkalte ”multi-state” workers, har tidligere kunnet være medlem i bostedslandet dersom de utførte noe arbeid i der. Det ble ansett som tilstrekkelig at man for eksempel arbeidet 1 dag i uken i bostedslandet, for eksempel fra hjemmekontor. Dette er nå endret ved at det er innført et ”vesentlighetskrav” som er nærmere definert ved at minimum 25 % av arbeidet (knyttet til tid og/eller inntekt) må utøves i bostedslandet for å opprettholde medlemskap i hjemlandet. Videre skal det gjøres en ”bostedstest” for å avgjøre rett bostedsland.
Spesialreglene for internasjonal transport og luftfart i den tidligere forordningen er opphevet, og slike arbeidstakere skal nå vurderes etter reglene for ”multi-state” workers, som nevnt over.
Tidligere blankett E101 erstattes av en ny blankett ”A1” innenfor EU. Senest 1. mai 2012, skal all utveksling av opplysninger mellom EUs medlemsstater skje elektronisk, og dagens bruk av papirattester vil opphøre.
Endringene i regelverket kan følgelig føre til at ansatte som etter dagens regler har medlemskap og avgiftsbetaling for eksempel til Norge, etter de nye regler får endret medlemskapskapstilknytningen sin til et annet land, med et annet avgiftsnivå for både arbeidstaker og arbeidsgiver. Til sammenligning så er den normale satsen for arbeidsgiveravgift i Norge 14,1 % mot 31.42 % i Sverige. Kostnadene for arbeidsgiver kan altså bli betydelige dersom den ansatte skifter medlemsland.
